Leserinnlegg av Brynmor Evans, 1. kandidat Miljøpartiet De Grønne Tromsø

Eduardo Da Silva, som er leder i byutviklingskomiteen for AP, har et innlegg i Tromsø-avisene 17. juni. Utgangspunktet var mitt leserinnlegg om Jens Ingvald Olsen fra partiet Rødt. Det ser ut som at Da Silva bare må svare på innlegg, selv om de ikke omhandler han direkte.

Hvorfor har han den uvanen å diagnostisere politiske motstandere i saker som Prostneset, Ramfjordmoen og flere som virkelighetsfjern og påstå at de mangler innsikt? Og ved hvilken skole han har lært at det er god folkeskikk eller etisk riktig å legge ut diagnoser i avisspalter som leserinnlegg?

Uansett skriver jeg i det andre avsnitt blant annet om økonomisk utbytte ved utbyggingen på Prostneset og viser til hvilke selskaper dette gjelder. Her vrir Da Silva dette ved å fremstille det dit hen at jeg ikke er klar over at Tromsø Havn er et kommunalt foretak. Han mener sågar at jeg må hive meg rundt å varsle kontrollkomiteen i Tromsø kommune, for å legge frem fakta (sic). Denne formen for latterliggjøring er ikke annet enn en dårlig skjult hersketeknikk.

Amerikaneren Henry Brooks Adams har uttalt at; praktisk politikk er kunsten å ignorere fakta. Selv om Adams døde i 1886, viser det seg at uttalelsen fortsatt er gjeldende i dagens politikk.

For til slutt fastholder Da Silva at Marie Fangel var inhabil i det sagnomsuste møtet i byutviklingskomiteen i 2009.  Han bruker en juridisk utredning fra (sitat) ”en av landets fremste ekspert i forvaltningsrett, professor Erik Boe fra det Juridiske fakultet i Oslo”, og sier jeg er velkommen til å studere denne dokumentasjonen når som helst (sic). Denne utredningen viser ikke annet enn at jurister kan være uenige, og det er ikke noe nytt for meg, eller resten av verden.

Da Silva bør, for rettsikkerheten for hans politiske motstandere, heller studere Fylkesmannen sin utredning i den samme saken. Fylkesmannen var rette ankeinstans i denne saken og konkludere at Fangel ikke var inhabil. Når denne beslutningen ikke blir overprøvd av neste instans (departementet) er saken endelig avgjort. Som jurist burde Da Silva vite det og som politiker må han bare innfinne seg med det.

(Publisert i Nordlys 23.juni 2011 – side 57)