Forstår man hva konkurranseutsetting handler om, forstår man også hvor udemokratisk og ideologisk åreforkalka forslaget til Tromsø kommune om konkurranseutsetting er, skriver leder i Tromsø MDG,  Svein Anders Noer Lie,  i et leserinnlegg i Nordlys.

Byrådet ønsker at kommunestyret skal ta stilling til et forslag som skal kunne gi byråden full myndighet til å konkurranseutsette kommunens ulike tjenester og virksomheter.

Forslaget inneholder ingen forbehold med hensyn på hvilke virksomheter man potensielt kan utsette for konkurranse.

Byrådet ønsker en åpen og bred fullmakt. Miljøpartiet de Grønne i Tromsø mener at et slikt forslag er basert på noen grunnleggende misoppfatninger. De Grønne er ikke imot privatisering eller konkurranseutsetting i seg selv, men vi mener at slike «tiltak» alltid må diskuteres i forhold til formålet med hver enkelt virksomhet. Man kan ikke avgjøre om konkurranseutsetting er hensiktsmessig før man har diskutert og forstått formålet til den enkelte virksomheten man har satt sine øyne på.

Formål
Når man diskuterer formål, må man ha minst to ting i hodet samtidig. Alle virksomheter har både et internt og et eksternt formål: Et formål for samfunnet og et formål «i seg selv».

Formålet med skolen er å gi samfunnets oppvoksende slekt kunnskap slik at de senere kan fylle samfunnets behov for arbeidskraft. Men formålet med skolen er også kunnskap i seg selv. Skolen er et svar på hva man an-tar at kunnskap er.

Det interne formålet er alltid vanskelig å måle. I mange sammenhenger kan bare forsøket på å måle slike kvaliteter nærmest ødelegge det interne formålet i en virksomhet. I skolen risikerer du å få lærere som løper etter målende tall istedenfor å gå opp i sine pedagogiske oppgaver. Måler man for eksempel graden av mobbing ved en skole, er det fortsatt svært mye man ikke vet.

Mobbing er et uttrykk for ganske dype og komplekse sammenhenger. Man kan allikevel få «bukt med» mobbing ved å forby den. Men er det ikke bedre hvis lærerpersonalet søker å få kontakt med det som gjelder i situasjonen og løse den derfra? Ikke hvis det er selve handlingen «mobbing» som måles.

Konkurranseutsetting setter alltid tilbyderen i en situasjon hvor «overfladiske» løsninger som kan gjemmes bak tall framstår som de mest attraktive. Kanestrøm, byråd for helse og om-sorg, påstår at konkurranseutsetting hever kvaliteten, (Nordlys 26.05). Mener han da de kvalitetene som kan pimpes med tall?

Gal oppfatning
New public management og konkurranseutsetting blir alltid framstilt som en metode hvor resultatet med nødvendighet må føre til avbyråkratisering, forenkling og mindre politisk styring. Dette er en helt gal oppfatning.

Konkurranseutsetting er et veldig sterkt virkemiddel for å styre folks atferd ut fra eksterne ønsker og målsettinger. Det interne formålet som driver virksomheten og de som jobber der er helt underordnet. Det viser seg bare ved det faktum at man bare setter pris på de kvalitetene som lar seg måle i tallverdier.

For dem som jobber i denne virksomheten vil konkurranseutsetting oppleves som mer styring. Rapportering, evaluering og kvantifisering av arbeidsdagen erstatter det engasjementet som enhver innenfor virksomheten måtte ha.

Straff og belønning
Byråkrati, regelverk og systemer er nødvendig der det ikke finnes en indre drivkraft som gjør folk i stand til å ta det ansvar som «ser» sine handlinger som en del av en større sammenheng.

I en høyreverden er det bare straff og belønning som fungerer når noe ikke fungerer. Men å innføre en slik verden handler svært ofte om å innføre mer byråkrati ved at man drenerer ut det ansvarlige blikket som er nødvendig for at enhver virksomhet skal kunne fungerer «innenfra». Hvorfor ikke heller satse på å styrke de «interne ressursene»?

USA har innført dette straffe- og belønningsregimet i ulike fasonger i alle sine sektorer, inkludert den private. Dette har ikke økt USAs konkurranseevne – til tross for at amerikanernes gjennomsnittlige lønnsnivå har sunket eller stått stille de siste tiårene!

Høyere produktivitet
USA har også et av de dyreste og mest byråkratiske helsesystemene i verden. I Norge har vi en langt høyere produktivitet pr. innbygger. Selv om det er tvilsomt om Tromsø noensinne har vært Nordens Paris, trenger vi ikke å insistere på å være det motsatte ved å innføre noe som er i ferd med å råtne på rot i resten av den vestlige verden.

Konkurranseutsetting er ingen fiks metode som kan garantere et resultat uavhengig av hvilken virksomhet den brukes på. Det er snarere en metode som krever omfattende debatt og innsikt for å kunne si noe om dens egnethet i de enkelte tilfeller.

Det er alle disse debattene – om for-mål og mening – byrådet vil frata oss ved å be om en blankofullmakt fra kommunestyret. Forstår man hva konkurranseutsetting handler om, forstår man også hvor udemokratisk og ideologisk åreforkalka dette forslaget er. Å be om en blankofullmakt er å be alle andre om å dele sin egen fundamentale misoppfatning.

(leserinnlegget ble trykt i Nordlys 13.juni 2012)