Menneskeheten står i dag overfor store utfordringer.
Våre enorme utslipp av drivhusgasser forstyrrer balansen i atmosfæren
slik at livsvilkårene på jorden endres. Følgene er fatale; mange
mennesker mister sitt levebrød og tvinges på flukt, plante- og
dyrearter utryddes, været blir hardere og havnivået stiger.
Klimaendringene er grunnleggende urettferdige og usolidariske. Ikke
bare rammer de hardest de som er vanskeligst stilt, men de rammer dem
som ikke er skyld i forurensningen.

Vi vet at verdens klimagassutslipp må reduseres. FNs klimapanel har
slått fast at de rike landene må kutte utslippene sine med opp mot 40
prosent innen 2020. Og til tross for at verdens ledere ble enige om at
det hastet med en klimaavtale på Bali i 2007, ble det likevel ikke den
klimaavtalen vi trengte i København. Verdens ledere var ikke villige
til å binde seg tilstrekkelig for å hindre de verste konsekvensene av
klimaendringene. Dette er en aktuell problemstilling i Norge, hvor
politikerne tydelig snakker med to tunger når det kommer til
klimapolitikk. Hvordan kan man snakke om utslippskutt i alle
sektorene, bortsett fra oljeindustrien som forurenser mest?
Miljøpartiet De Grønne er det eneste partiet som sier klart nei til
framtidige oljekonsesjoner, nettopp fordi vi vet at vi må kutte
utslippene; og vi har tatt det innover oss. Nå står vi ovenfor et av
de viktigste veivalgene for framtida. Skal vi slippe oljeindustrien
inn i de verdifulle havområdene i Lofoten, Vesterålen og Senja, eller
skal vi slutte å investere i fossil energi og heller satse på fornybar
energi?

FNs klimapanel har varslet at verdens klimagassutslipp må nå toppen i
2015, og deretter gå nedover. Om regjeringen åpner for oljevirksomhet
i disse sårbare områdene i nord, vil oljevirksomheten først settes i
gang i 2025 eller kanskje 2030. Når resten av verden skal kutte sine
utslipp, skal altså rike Norge fortsette å øke sine? Dagens
vekstøkonomi, som baserer seg på å utnytte begrensede fossile
forekomster, er alt annet enn bærekraftig!

Noen velger å snu hodet bort og overse problemene. Andre lar seg tynge
ned av pessimisme og hengir seg til dommedagsprofetier. Miljøpartiet
De Grønne velger heller håpet, og maner til handling. Vi har en
levende visjon for samfunnet etter oljealderen, og vil gi
oljeeventyret en lykkelig slutt. Vi har troen på at vi kan gjøre en
forskjell til det bedre.